Å være et menneske i bevegelse

childDet årsgamle barnet får høre musikk og  begynner umiddelbart å svinge kroppen sin i takt. Den fullkomment åpne forbindelsen mellom det barnet hører og bevegelsene det responderer med gjør det til et vakkert syn.

Vi er og skal være i bevegelse. Vi er skapt for å glede oss over å være i kroppen vår, hoppe, danse, og springe. Bevegelse er livet selv – livet uttrykker seg gjennom bevegelse. Om det er gjennom dans, musikk, det skrevne ord og tanken, eller bare hverdagens små, alminnelige handlinger som å gå, stå, sitte, prate med en venn, gi kjæresten en klem – alt er bevegelse.

Selv når vi sover eller sitter stille er vi i bevegelse. Pusten går enten vi vil det eller ikke, blodet strømmer gjennom årene og transporterer
nødvendige stoffer til forskjellige organer. Kroppen beveger seg så lenge vi lever, enten vi vil eller ikke.
Uten bevegelse, intet liv.

Kjepper i hjulene

Før eller senere kommer det inn noe i livet til de fleste som får oss til å glemme dette. Vi setter opp hindringer for oss selv som manifesterer seg i fysiske spenninger. Vi runder skuldrene foran dataskjermen og sitter som potetsekker i sofaen, hodene våre trekkes forover og nedover mot mobiltelefonene våre, med smerter og ubehag til følge.
Hva som er forklaringen på dette kan ingen vite med sikkerhet. Livet påvirker oss på så mange måter. Det målorienterte skolesystemet vårt, med mye stillesitting og mange plikter, kan ha sitt å si. De teknologiske duppedittenes innmarsj gjør antageligvis heller ikke saken bedre. Å stadig være utsatt for press om å tilfredsstille andres krav og dermed ikke kunne følge sin egen rytme, gjør kanskje at vi glemmer  å lytte til oss selv og overkjører subtile signaler fra kroppen.

Alexanderteknikken representerer et skifte:

Nemlig at vi en dag tar saken i egne hender, og begynner å bruke hodet vårt og setter kropp og tanke sammen igjen. F. M. Alexander (1869-1955)  fikk store problemer med heshet i begynnelsen av sin karriére som Shakespeare-resitatør på slutten av 1800-tallet. Råd fra leger og stemmelærere hjalp ham ikke. Han tok saken i egne hender og begynte å observere seg selv mellom flere speil – i mange år. Han oppdaget at han trakk hodet  bakover og ned, noe som forårsaket press på strupehodet og altså hesheten. Ut i fra kunnskapen han fikk fra disse observasjonene utviklet han metoden sin, som ble kjent som Alexanderteknikk.

I dag finnes det muligheten til å ta timer med en kvalifisert Alexanderlærer  som har arbeidet i lang tid med å forbedre sin egen bruk, og som derfor kan understøtte prosessen med å forandre inngrodde vaner – og forkorte den møysommelige prosessen Alexander selv gikk gjennom.

Å begynne å ta timer i Alexanderteknikk vil si å begynne å gjenopprette et mer balansert forhold mellom hode, nakke og rygg. Det innebærer også å bli oppmerksom på hvilke innarbeidede vaner som er gunstige og hvilke som er ugunstige for deg – og å øve seg i å skape et rom for deg selv der du kan begynne å forandre på det som ikke gavner deg. Små pauser åpner for mulighet til å observere vanemønstre, og kunne erstatte dem med bedre alternativer. Dette inkluderer både vaner som har med kroppsholdning og bevegelser å gjøre, men også vaner av psykisk og mental karakter.

Etterhvert dreier det seg også om å få et dypere forhold til hvordan sinn, tanke og kroppsholdning henger sammen.

Bevegelse på mikroplan

I en Alexanderteknikktime arbeider vi med å lære å stoppe opp og bryte opp gamle vanemessige, stagnerte  bevegelsesmønstre. Vi åpner vi opp for mer og friere bevegelse, helt ned på mikroplan. Det kan være en prosess som tar tid: Vi må gi kroppen tid til å forstå. På veien må vi vise tålmodighet og omsorg overfor oss selv. Etterhvert kan vi finne en indre ro, et sted inne i oss der vi er helt nærværende. Da vil bevegelsene få en annen kvalitet, av helhet og stillhet.