Stillheten og den magiske stolen

Det finnes så mye forvirring omkring hva Alexanderteknikk er, og hvordan den skiller seg fra andre metoder, at jeg har lyst til å skrive en serie med poster der jeg kommer nærmere inn på dette. 

Siden teknikken på mange måter er så enkel, og på samme tid kan strekke seg så umåtelig dypt og bredt, kan jeg ikke dekke alt på én gang, men et sted må jeg begynne, og da velger jeg å begynne her:

STILLHETEN

Å stoppe og bli stille innvendig. Dette er lettere sagt enn gjort. I første omgang må vi jo faktisk huske på det! Å stoppe opp kan vi gjøre på så mange måter – pausen kan ha mange former. Den kan strekker seg fra uker og måneder, en ferie på hytta, til å telle til ti når vi kjenner et plutselig sinne velle opp, til et lite mikroøyeblikk der vi har sjansen til å koordinere oss selv på en mer gunstig måte før vi skal ut på scenen.

Det handler ofte om det samme: Å trene opp evnen til å trekke seg tilbake fra seg selv: alt vi gjør, alt vi strever med, alle bekymringstanker og alt stress vi går rundt med – sette det til side en stund, og gi oss selv et rom der vi kan begynne å observere. I begynnelsen ser vi kanskje bare kaos, men etterhvert begynner det å avtegne seg mønstre, vi ser klarere, og da får vi en ny mulighet til å forandre på det vi ser må forandres. Alle intensjoner har sin motpart i en fysisk tilstand.

DEN MAGISKE STOLEN

I en Alexanderteknikktime begynner vi ofte å utforske dette ved å se på enkle, hverdagslige bevegelser. Når vi bruker en enkel handling som det å sette seg opp og ned på en stol, gir vi oss selv en mulighet til å observere på mikroplan hva som faktisk skjer i forholdet mellom tanke og kropp. Vi kan oppdage ting som at vi ofte er «foran oss selv» når vi er på vei ned mot stolen, i stedet for å være tilstede i vår egen bevegelse, og la stolen møte kroppen.
Grunnen til at F. M. Alexander valgte seg ut stolen som hovedhjelpemiddel var enkel: Det å sette seg opp og ned på en stol er noe vi alle gjør mange ganger hver dag, og stolen gir oss et svært sterkt stimulus som gir oss en unik sjanse til å iaktta hvordan vi bruker oss selv, og oppdage hvor stor makt vanene våre har over oss. Det er faktisk ganske vanskelig å skulle sette seg ned på en stol på en annen måte enn det du er vant til!
Men stolen har egentlig ingen betydning her – den er bare et hjelpemiddel, vi kunne i grunnen ha valgt noe helt annet som illustrasjon på tingenes tiltrekningskraft. Spiller du et instrument er det nærliggende å begynne å se på hvordan du forholder deg til instrumentet ditt – møter du det med en åpen, fri kroppsholdning? Eller fanger instrumentet deg med spenninger du egentlig ikke trenger? Å begynne å legge merke til hva som skjer er en god start.

SÅ – HVA ER FORBINDELSEN?

Mellom stolen og stillheten – alle impulsene rundt oss og det å tillate seg å stoppe? Å skape et rom mellom det som fanger oppmerksomheten og vår reaksjon. Det er vårt ansvar. Det kan være stort å oppdage det, at mellom det som skjer og min reaksjon på det som skjer, har jeg muligheten til å stoppe. Da får jeg jo plutselig et valg! Plutselig åpner det seg nye muligheter, jeg er ikke lenger bundet av vanen min. De automatiske reaksjonene som bandt meg så lenge kan gradvis slippe taket – jeg er fri!