Balansekunstneren
Årsmøtet takket avtroppende styreleder Guro Kleveland av med applaus over Zoom. Foto: Balansekunst
Avtroppende styreleder Guro Kleveland har vært en del av Balansekunst siden 2013. Med fire år som styreleder bak seg ser Kleveland tilbake på Balansekunsts og egen utvikling med stolthet. Sammen har de blitt voksne.
Guro Kleveland, redaktør og daglig leder i musikknettavisen Ballade, har vært styreleder i Balansekunst siden 2016. Nå gir hun stafettpinnen videre: I dag valgte årsmøtet Thomas Walle, tidligere styremedlem og seniorrådgiver ved Musea i Sogn og Fjordane, som hennes etterfølger. Kleveland ble en del av Balansekunst da hun jobbet i Rikskonsertene, en statlig produserende institusjon som arrangerte konserter for barn og unge.
– Turid Birkeland, som da var direktør i Rikskonsertene, var hele livet opptatt av likestilling, og ville at vi skulle bli en del av nettverket Balansekunst og forplikte oss til konkrete tiltak for kjønnsbalanse, forteller Kleveland.
– I 2013 utpekte Birkeland meg til å være Rikskonsertenes person inn i nettverket, og til prosjektleder for våre interne Balansekunst-relaterte prosjekter. Jeg fikk blant annet ansvaret for å følge opp tiltakene Birkeland iverksatte for kjønnsbalanse i Rikskonsertenes skolekonsertordning. Det var ganske dramatiske tiltak å sette inn, fordi kvinneandelen lå på bare 0-25 prosent kvinner. Men for skoleåret 2014/15 nådde vi målet om 40 prosent kvinnelige utøvere, og året etter 50 prosent kvinner på veien i Rikskonsertenes skolekonserter.
Fram til 2016 jobbet Balansekunst kun med kjønnsbalanse i musikklivet. Hvordan var likestillingen i musikkbransjen på den tiden?
– Jeg hadde vært aktiv i nettverket «Jente-biz» tidlig på 2000-tallet, der kvinner i musikkbransjen møttes og snakket om erfaringer vi hadde gjort oss som kvinner i en mannsdominert musikkbransje. Jeg opplevde vel at tingene vi hadde snakket om der fortsatt var gjeldende da jeg ble involvert i Balansekunst ti år senere: Hvordan kvinner ble – eller ikke ble – sett, hørt, omtalt, inkludert der beslutninger tas, og blant de som legger premissene.
– Så da Birkeland uten å nøle sa at Rikskonsertene skulle bli del av Balansekunstnettverket, kjente jeg en dyp glede og stolthet. Det var som om jeg kunne kjenne på meg at dette kom til å gjøre varige endringer, både for institusjonen Rikskonsertene og for nettverket Balansekunst, men samtidig også for musikklivet i landet, og ikke minst for meg personlig.
Blitt voksne sammen
Selv om Kleveland hadde hatt mye ansvar i jobbsammenheng tidligere, forteller hun at det var skremmende å plutselig skulle stikke seg frem og være Rikskonsertenes ansikt utad i Balansekunst. At hun noen år senere skulle stille til valg som styreleder hadde hun ikke sett for seg. Likevel, etter ett år som leder av Balansekunsts arbeidsutvalg ble Kleveland valgt til styreleder i 2016, samme år som nettverket ble omgjort til en formell forening. Det ble noen lærerike år, forteller den nå avtroppende styrelederen.
– Da jeg stilte til valg som styreleder i 2016 tok jeg som «valgspråk» Å ville det, våge det og velge det. Vi må begynne med oss selv. Vi har jo hele tiden vært opptatt av å walk the talk og si ja til nye roller og oppdrag, selv om det virker skummelt. Så jeg har gjort det, og min erfaring er at det kommer bare bra ting ut av det.
Kleveland i møte med kulturminister Abid Q. Raja, sammen med Balansekunsts daglig leder Siri Haugan Holden og nestleder i styret Rhiannon Edwards. Foto: Balansekunst
– Jeg har utviklet meg helt enormt mye, både personlig og profesjonelt på disse årene. Alle de tingene jeg har gjort de siste åra, med verv og ansvar, vært et ansikt utad, ment ting politisk og i media, er ting jeg for ganske få år siden ikke hadde sett for meg at jeg turte. Så Balansekunst og jeg har på en måte vokst opp sammen. Vi har liksom hatt en ungdomstid og tidlig voksenår sammen, så nå passer det å splitte opp bokollektivet. Nå skal vi videre, hvert til vårt.
Hvordan har Balansekunst utviklet seg fra 2013 og til i dag?
– Utviklingen til Balansekunst har vært formidabel. Fra et løst nettverk som jobber idealistisk, full av pepp, vilje og dedikasjon, til å bli en profesjonell organisasjon med ansatte, kontorplasser og ryddige forhold som nå er på statsbudsjettet. Dog stadig full av pepp, vilje og dedikasjon! Én ting er at det har vokst seg så stort, både tematisk og faglig, fra musikklivet til det brede kulturlivet, men også i utspredelse og omfang. Med årene har vi blitt et nettverk og en organisasjon som andre land i Norden, Europa og til og med ute i verden ser til. Det var jo sånt vi fabla om tidlig i perioden, men jeg hadde ikke sett for meg at vi skulle klare å komme så langt på såpass kort tid.
I 2008 vakte det forargelse i musikkbransjen da Susanne Sundfør kritiserte “årets kvinnelige artist”-prisen, etter at prisutdelerne introduserte henne med setningen “skal vi se, hvem skal vi våkne opp med i morgen?”. Hvordan vil du beskrive utviklingen i kulturlivet i løpet av din tid i Balansekunst?
– Vi har sett en enorm endring. Nå er det langt flere kvinner i ledende roller i musikk- og kulturlivet enn det var for bare 6-8 år siden. Mange flere kvinner sitter i roller der de legger premissene og tar beslutninger. Nå har mange kulturorganisasjoner nedfelt i sine vedtekter og statutter at de skal ha kjønnsbalanse og mangfold både i styrer og administrasjon, kunstnerisk personale og merkantilt.
– Det å speile samfunnet har en helt annen standing nå enn for bare få år siden. Da vi møttes for å diskutere likestilling i musikklivet på tidlig 2000-tallet, var det ikke noe diskusjon i offentligheten. Det er jo en radikal endring. Og jeg liker å tenke at Balansekunst har hatt en finger med i spillet der. Balansekunst har vært en premissleverandør og bidratt til å øke bevisstheten. Vi har satt saker på agendaen og tatt eierskap til debatten. Det har vært viktig, sier Kleveland.
Ikke nok med god vilje
– Balansekunst har stort sett blitt mottatt med positivitet i kulturlivet. Men én ting er å si seg enig i at likestilling og mangfold er viktig. Det å faktisk ta tak i problemstillingene, å virkelig ta innover seg at arbeidet krever strukturelle og systemiske endringer, er noe annet. Det er en utfordring for kulturlivet. Og det så vi jo så tydelig med #metoo, at holdninger man har i en virksomhet henger sammen med holdninger for øvrig i samfunnet. Så det at Balansekunst har mottatt midler til å starte opp kursvirksomhet, utarbeide kurspakker som Balansemerket, og jobbe konkret opp mot kulturlivet, har vært kjempeviktig for feltet, mener Kleveland.
– Samtidig har jeg jo opplevd kollegaer i musikkbransjen som reagerer på Balansekunsts arbeid med å argumentere for at likestilling og mangfold truer og korrumperer den kunstneriske kvaliteten. Det å se på kvalitet som en helt objektiv og autonom størrelse synes jeg en bemerkelsesverdig snever og rar måte å tenke kvalitet på. Verden og virkeligheten er ikke sånn. Kunsten er ikke sånn. Men dette var og er et argument man fortsatt møter i kulturlivet. Sånn sett er for eksempel Argumentasjonsguiden til Balansekunst et helt strålende verktøy i debatten.
En naturlig og nødvendig del av kulturlivet
Da du tiltrådte som styreleder i 2016 samlet Balansekunst 40 musikkorganisasjoner. I dag er Balansekunst en samlende ressurs for hele kunstfeltet, fra musikk og scenekunst til billedkunst og fotografi, med godt over dobbelt så mange medlemmer. Er det noen saker du er ekstra stolt av?
Deler av Balansekunststyret i 2018. F.v. Thomas Prestø, Thomas Walle, Andreas Gilhuus, Guro Kleveland, Rhiannon Edwards og Nina Barbosa Blad. Foto: Balansekunst
– Jeg synes hele Balansekunst er en seiersgang, men jeg trekker gjerne frem noen ting jeg er spesielt stolt av!
– Jeg er stolt av at vi har bidratt til å gjøre diskusjonen om kjønnsbalanse og mangfold til en naturlig og nødvendig del av kulturlivet. Og at vi har utviklet så gode ressurser som trengs for å nå gjennom, som kurstilbud, Balansemerket, Argumentasjonsguiden, tall og oversikter. Nå har vi en base med helt konkrete verktøy og hjelpemidler til kulturlivet. Jeg er også stolt av at Balansekunst gjennom årene har blitt en foregangsforening i Norge og i utlandet. Jeg vil også trekke frem hvordan vi maktet å ta en så stor rolle under #metoo, at vi agerte sammen med medlemmene så kjapt og solid, samlet sammen penger for å sette i gang rådgivningstelefonen, som igjen gjorde at vi fikk midler til å utvikle Balansemerket og kursing. Også er jeg utrolig stolt av hvordan vi sammen fikk det løse nettverket til å bli en proff organisasjon med fast post på statsbudsjettet.
Hvordan ser fremtiden ut for Balansekunst?
- Balansekunst trengs, i uoverskuelig framtid. Vi har sagt at vi jobber for å legge ned Balansekunst, at vi jobber for den dagen Balansekunst ikke lenger trengs. Men det er så langt unna. Kulturlivet i Norge har fått noen klare tilbakemeldinger den siste tiden om at det ikke er så inkluderende som vi liker å tro. Der tenker jeg Balansekunst har en viktig rolle fremover, som pådriver, rådgiver og kompetanseorgan for kulturlivet. Det at vi også ser alvorlige tilbakeslag rundt om i verden, i land som USA, Russland og Brasil, gjør at vi aldri skal tro at vi er «berga». Rettigheter vi har og sedvaner vi lever etter kan så fort viskes ut, og det vi trodde var innarbeida holdninger og kutymer kan snu. Derfor må vi fortsette å se, med begge øynene, og ikke være redd for å gå inn, ta plass og bli der. Vi må våge det, ville det og velge det.