Allmenne sannheter fra marginaliserte synsvinkler

Skjønnlitteraturen skrives ikke fra nøytrale ståsteder, uansett hvem som skriver den.

I et intervju med Morgenbladet 24. mai forteller forfatter Lena Andersson at hun er kritisk til måten mangfoldsidealet løftes fram i litteraturen på, og det hun omtaler som identitetspolitikk. Hun mener dette truer «ideen om en åpen offentlighet», og motsetter seg «tanken om at noen er interessante bare fordi de tilhører en bestemt gruppe». Da glemmer hun visst at hun selv tilhører bestemte grupper. Skjønnlitteraturen skrives ikke fra nøytrale ståsteder, uansett hvem som skriver den. Og prosa, poesi og dramatikk bærer allmenne sannheter, også nårminoritetspersoner skriver den.

Mangfold er ikke skeive, brune eller funksjonshemmede mennesker. Mangfoldet utgjøres av alle. Hvorfor er det de marginalisertes synsvinkler som skaper gapet, og gjør fortellingene fremmede og påtrengende? Er ikke også de «vanlige» forfatternes(auto)fiksjon like variert, like nær og like fjern fra leserens liv?

Nettopp i det samtidig nære og fjerne ligger litteraturens kraft. Vi kjenner oss igjen og lærer noe nytt, åpner oss for nye perspektiver fordi vi samtidig får bekreftet at våre egne blikk er sanne. For at enda flere skal kunne kjenne seg igjen, men også for å tilføre en større bredde av perspektiver til glede for alle, bør vi søke å utvide mangfoldet i litteraturfeltet. Ikke på grunn av ideologi eller veldedighet, men av hensyn til leserne og kunsten. Kanskje forfattere med andre erfaringer og perspektiver enn majoriteten kan tilføre litteraturen nyskapende språk, uventede former og friske måter å gripe an både velkjente og originale temaer? 

Andersson har rett i at ingen er interessante bare fordi de tilhører en bestemt gruppe. Det som derimot er interessant, er tekster som fører litteraturen videre.

Eivind Breilid, formidler og medlemsrådgiver i Balansekunst

Publisert i Morgenbladet 7. juni 2024.