Er det bare menns kunst som er kvalitet?

Prosjektleder i Balansekunst Victoria Øverby Steinland (t.v.) og rådgiver i Balansekunst Sahra Torjussen (t.h.) utfordrer forestillingen om at kjønnsbalanse går på bekostning av kunstfaglige vurderinger av kvalitet og kunstnerisk frihet. Foto: Sara Abraham.

Å påstå at likestilling fører til kvotering av middelmådig kunst er et uttrykk for nettopp de holdningene vi må til livs ved hjelp av aktive likestillingstiltak.

Kampen for kjønnslikestilling i norsk kulturliv har pågått i lang tid. I musikkbransjen har det i en årrekke blitt tatt til orde for å bedre kjønnsbalansen ved å programmere flere kvinnelige artister til konsertscener, festivaler, radio og prisutdelinger, samt å rekruttere flere kvinner til nøkkelposisjoner i bransjen. Typisk for innvendingene som oppropene for likestilling blir møtt med er spørsmål om kvalitet, kunstnerisk frihet og kvotering. I høst har det igjen blusset opp en likestillingsdebatt i norsk kulturliv, denne gangen i det visuelle kunstfeltet, hvor vi langt på vei møter de samme argumentene og resonnementene mot aktivt likestillingsarbeid.

I Henie Onstad Kunstsenter og Equality Checks undersøkelse “Likestilling i kunsten” blir vi igjen konfrontert med at nærmere 90 prosent av kunsten i norske museer er laget av menn.

En stor del av ubalansen skyldes usynliggjøring av kvinner gjennom historien. Men også nyere tid tall viser en vedvarende arv fra en mannstung historie. 60 prosent av offentlige og 78 prosent av private samlingers nyinnkjøp de siste fem årene er kunst av mannlige kunstnere. Det er umulig å rette opp en historisk skjevhet, men vi kan påvirke fremtiden, skriver Equality Check. De oppfordrer museene til å sørge for 50/50 kjønnsbalanse de neste fem årene og lage en plan for å sikre økt mangfold og bedre representasjon i midlertidige utstillinger.

Dette er imidlertid ikke ukontroversielt i kunstfeltet.

Bøter ikke på historien

Da det i samme moment ble kjent at Nasjonalmuseets innkjøpte billedkunst så langt i år har en kvinneandel på 78 prosent, fikk dette flere til å reagere. Dette er ikke likestilling, og det representerer ikke kunstnerisk kvalitet, hevdet man.

Overvekten av kvinnelige kunstnere blant Nasjonalmuseets nye innkjøp handler blant annet om at museet har gjort et aktivt arbeid for å finne og kjøpe inn verk av kvinner som har blitt oversett i historien. Det må presiseres at den markante overvekten av kunst laget av kvinner i år er å finne i kategoriene billedkunst og arkitektur. Blant innkjøpte verker innenfor grafikk, tegning og kunsthåndverk og design er fordelingen en annen, og totalt sett er fortsatt en overvekt av innkjøpte verk i 2020 laget av menn.

Det er altså ikke en realitet, og på ingen måte et mål at dagens mannlige kunstnere skal bøte på historisk underrepresentasjon.

Kunstnere av alle kjønn skal ha like muligheter til å bli kjøpt inn i museenes samlinger. Det er nettopp det et aktivt likestillingsarbeid tar sikte på.

Trenger tydelige ambisjoner

Det er heller ikke slik at målet er å fullstendig oppveie for hundrevis av år med mannsdominans i kunsten. Likestillingsarbeidet handler derimot om å supplere kunsthistorien ved å oppdage usynliggjorte kunstnerskap, og å unngå at historiske strukturer får fortsette å virke i fremtiden.

Historiske strukturer bidrar per i dag til at 78 prosent av kunsten som kjøpes inn av private samlinger er av menn, at kunst laget av menn i snitt prises høyere enn kunst laget av kvinner, og at listen over de ti mest betalte kunstnerne i Norge teller ti menn og ingen kvinner – til tross for at om lag 70 prosent av kunstnere er kvinner. Å motvirke strukturer krever aktivt arbeid og tydelige ambisjoner om kjønnsbalanse, slik Henie Onstad Kunstsenter og Equality Check oppfordrer til.

Antakelser om kvotering

Det er interessant å merke seg reaksjonene som oppstår når det meldes om en overvekt av kvinner i Nasjonalmuseets innkjøp. Argumentene og resonnementene om kunstnerisk kvalitet som gjerne brukes for å forklare overvekt av menn, byttes ut med antakelser om kvotering når det er kunst av kvinner som er i overvekt.

I Subjekts omtale av oppropet går diskusjonen rett til spørsmål om kvotering, om middelmådig kunst, og til det retoriske “hva med kunstnerisk kvalitet?”. Det antydes at kunst laget av kvinner ikke holder mål.

Subjekt peker også på at innkjøpskomiteen for billedkunst hos Nasjonalmuseet består av kvinner, og at det kan ha avgjørende betydning for innkjøpene. Om hvem vi er kan ha betydning for hva vi ser og hva vi vurderer som kvalitet, er et viktig spørsmål. Nettopp derfor er Balansekunst opptatt av bedre representasjon i alle deler av bransjen.

Det er fint at Subjekt løfter frem dette perspektivet, samtidig lurer vi på: hvorfor stilles ikke de samme kritiske spørsmålene når det er kunst laget av menn som er i overvekt – slik rapporten viser – valgt ut av komiteer dominert av menn?

Reaksjonene er i seg selv et uttrykk for normer og holdninger som er til hinder for likestilling.

Mannsdominans gjennom kunsthistorien har gjort den mannlige kunstneren til normen, og en overvekt av menn oppfattes som naturlig. Når kvinneandelen overgår andelen menn blir det derimot oppfattet som politikk. Kvinnelige kunstnere risikerer å få sin kunst vurdert i en kontekst av ideer om “kvinnekunst”, “kvotering” eller, som Subjekt skriver, “middelmådig kunst”. Slike reaksjoner viser at det fortsatt kreves et aktivt og bevisst likestillingsarbeid for å ta et oppgjør med normer og antakelser som hindrer jevn representasjon i feltet.

De som frykter at fokus på kjønnsbalanse vil gå på bekostning av kunstfaglige vurdering av kvalitet, kan gjøre som København kommune, hvor de påser at de får sett nok kvinnelige kunstnere når de planlegger en innkjøpsrunde, for så å gjøre en kunstfaglig vurdering av verkene. Bevissthet i slike prosesser innebærer å utvide hvor man leter og det kommer hele feltet til gode.