Hvor åpent er kulturlivet egentlig?

På mange områder ligger kunsten i forkant av samfunnsutviklingen. Gjelder det også mangfoldsarbeidet på feltet? 

Når vi lytter til den offentlige debatten er det lett å få inntrykk av at kunsten og kulturen brøyter veien mot et inkluderende og likestilt samfunn. Det gis inntrykk av et kulturliv med gode intensjoner og et inkluderende sinnelag, og vi har en stadig voksende stabel strategier som slår fast hvor opptatt vi er av mangfold.

Legger vi øret mot bakken oppdager vi at ikke alle har samme vilje til endring. Den progressive selvforståelsen som eksisterer i store deler av feltet reflekterer ikke alltid det som skjer i den virkelige verdenen, blant alle som finansierer, produserer, utøver og konsumerer kunsten. 

Kan det hende at følelsen av at vi som kollektiv er åpne og inkluderende kan være til hinder for at vi retter det nødvendige kritiske blikket mot vårt eget felt? 

Siden 2009 har Balansekunst argumentert for likestilling i kulturlivet. Her støter vi ofte på motforestillinger basert på fordommer mer enn fakta. Det kan handle om universell utforming (“hvorfor må også backstage være utformet for funksjonshemmede?”), eller relevans (“det er irrelevant hvilket kjønn eller hudfarge kunstneren har”). Dette er forestillinger vi som arbeider innenfor kunst- og kulturfeltet er nødt til å utfordre. 

Derfor lanserer Balansekunst Argumentasjonsguiden. Den samler noen av de vanligste innvendingene mot likestilling og mangfold i kulturlivet, og presenterer fakta som kan brukes til å besvare påstandene. Målet er å senke terskelen for å delta i diskusjonene som foregår blant venner, kolleger og fremmede. Kampen for likestilling og mangfold er vårt felles ansvar, og det er viktig at det ikke kun er de av oss som kjenner diskrimineringen på kroppen som må ta den.

Hvis vi ikke klarer å ta tak i skepsisen som fremdeles finnes i vårt eget felt kan vi se langt etter et kunst- og kulturliv der alle kan delta på like vilkår. 

Siri Haugan Holden, daglig leder i Balansekunst.

På trykk i Dagsavisen, side 5, 17. september 2020.