Trengs normkritiske perspektiver i kunst?

Originalbilde: «Painter and Model» (1963) av Pablo Picasso, Gandalf’s Gallery (CC BY-NC-SA 2.0)

Begrepet normkritikk har dukket opp i diskusjon den siste tiden, og det har oppstått debatt om hvorvidt normkritiske perspektiver bør være del av kunstutdanninger. Kritikere er bekymret for at normkritikk skaper en trang meningskorridor og står i motsetning til kunstfaglighet. Vi mener derimot at en normkritisk tilnærming åpner samtalen ved å inkludere flere perspektiver, perspektiver som er høyst relevante for kunstfaget.

I samarbeid med AKKS, JM Norway og Transcultural Arts Productions (TrAP), tilbyr Balansekunst foredrag og workshops om normkritiske perspektiver i kunst- og kulturlivet.  Formålet er å skape rom for samtale og undersøke hvilke normer som former samfunnet og måter vi tenker på, i samfunnet forøvrig og i kulturlivet spesielt. For å skape rom for mangfold, må vi identifisere barrierer som kan hindre enkelte i å delta. Normkritikk fungerer som ramme og verktøy for å utfordre ulike typer maktforhold og diskriminering. 

Hva er normkritikk? 

Med ‘normkritisk’ menes ikke å kritisere alle normer. En hel rekke normer, for eksempel det å hilse pent og stå i kø, er nyttige. Å være normkritisk handler snarere om å forholde seg kritisk til normer og forestillinger vi omgir oss med. 

Normer bestemmer langt på vei hva som anses som normalt, og hvem som anses som “normale”, eller som selvfølgelige. Samtidig skapes motsatsen, hva og hvem som oppfattes som mindre selvfølgelige, eller som får stempel som “annerledes” med negativt fortegn. Det er normer som tegner opp grenser hvor noen typer mennesker faller innenfor og andre har identiteter som faller utenfor normene.

Normene fordeler makt, der det å være innenfor normen er en tryggere posisjon, og det å defineres ut av normen er en mer utsatt posisjon. Heteronorm gjør det eksempelvis tryggere å være heterofil enn å være skeiv.

Hvithetsnorm gjør at hvite personer slipper å møte fordommene mange melaninrike opplever. Når noen identiteter blir stemplet som ‘annerledes’ eller ‘unormale’, er det i seg selv urettferdig. I tillegg gjør det å bli definert som annerledes at man blir mer sårbar for diskriminering og utenforskap. Normkritisk metode søker å motvirke diskriminering ved å komme til roten av problemet; vi er nødt til utfordre normene og måten vi, som samfunn, tenker på. 

At det å bryte med normer kan øke risikoen for diskriminering, må likevel ikke forstås som at alle minoriteter plasseres i en offerrolle. Tvert imot, kan det å bryte med samfunnets forventninger i noen tilfeller oppleves befriende. Når man ser og problematiserer de samfunnsskapte normene, kan man fri seg fra dem. Kanskje jeg ikke er nødt til å hige etter kroppsidealer som andre har laget, men i stedet kan trives i den kroppen jeg har? Kanskje det ikke gjør noe at mitt kjønnsuttrykk ikke passer med forventningene til hvordan en mann skal være? Slike refleksjoner kan være myndiggjørende. 

Fordi alle på ulike vis påvirkes av normer og langt nær alle opplever å bryte med en eller flere normer, kan normkritikk være et nyttig verktøy for alle.

Å utfordre normer er avgjørende for noen, og til gagn for hele samfunnet.

For eksempel er universell utforming og tilrettelegging for bevegelseshemmede, slik som automatisk døråpner og ramper, ofte til gagn for alle som triller barnevogn eller har med seg sykkel. Teknologien bak trillekofferter var opprinnelig utviklet for personer med nedsatt funksjonsevne, men er i dag til glede for alle. 

Normkritikk som verktøy søker kun å belyse og stille spørsmål ved vante forestillinger om hva som er “normalt” og hvordan dette ubevisst kan påvirke hvordan vi bedømmer hverandre. Og når vi anvender normkritikk ser vi gjerne på samfunnet fra et makronivå – vi forholder oss til store grupper eller kontekster. Og som med det meste annet verktøy; det tas helst i bruk når noe ikke funker, det vil si når noen opplever diskriminering eller utenforskap. Eller for å forebygge svikt i systemet. Det siste er å foretrekke.

Normkritisk kulturliv

Normer og tankemønstre preger samfunnet, og kunst- og kulturlivet er intet unntak. Diskusjon om kunst og kultur, om hva som regnes som kvalitet, høy- og lavkultur, om hvem som mottar midler, om hva vi ser, tolker og føler, samt hva vi ikke ser når vi betrakter og opplever kunst og kultur – i alle disse spørsmålene er normkritiske perspektiver nyttige. Derfor er det å oppøve en (norm)kritisk forståelse en del av mange kunstutdanninger. Oppfordring til normkritikk i kunstutdanninger, i tillegg til flere mangfoldstiltak, har nå vekket skepsis og forargelse hos enkelte. Kritikere er bekymret for at normkritiske perspektiver innebærer “indoktrinering fremfor fag” og ideologi fremfor kunnskap.

Rektor ved KHiO, Måns Wrange, svarer på kritikken og forklarer at arbeidet med inkludering og mangfold ikke handler om å tvinge studenter inn i ett perspektiv, men i stedet å åpne opp for flere. For ikke så mange tiår siden ble kunstutdanninger og kunsthistorien dominert av et mannlig perspektiv. Formålet med normkritiske samtaler er å se og utfordre dominerende perspektiver, og skape rom for at flere perspektiver kan ta plass og motta anerkjennelse.

Wrange problematiserer også kritikernes motsetning mellom kunnskap og ideologi. All kunnskap er preget av ulike perspektiver – eller ideologier om du vil. Med normkritisk metode forsøker vi helt enkelt å identifisere hvilke perspektiver som preger hva vi anser som kunnskap og kvalitet, slik at vi tar med oss dette i samtalen. Normkritisk metode benyttes ikke for å finne definitive svar, men snarere som en ramme og et verktøy for å identifisere maktforhold og stille spørsmål. 

Hva ser vi og hva overser vi?

Ofte skaper en normkritisk tilnærming interessante samtaler. Vi kan for eksempel spørre oss hvordan våre livserfaringer påvirker hvordan vi forstår kunst, og hvordan vi forstår samfunnet for øvrig? Hva ser vi og hva overser vi?

Under et foredrag i regi av Nasjonalmuseet i mars ble det fortalt noen illustrerende anekdoter. Et kunstverk plassert i et departement viste et barn på strand. Verket hang på veggen til gode mottakelser, helt til jordskjelvet og tsunamien i Indiahavet inntraff i 2004. Da ansatte i departementet kom tilbake fra juleferie opplevde flere at bildet av barnet liggende på strand ble vondt å se på. Nye erfaringer hadde endret hvordan verket ble tolket.

Noe liknende skjedde igjen i etterkant av terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya i 2011. Da Vanessa Bairds verk “To Everything There is a Season” skulle pryde Helse- og sosialdepartementet, oppfattet ansatte elementer i verket som ga vonde assosiasjoner til terrorangrepet. 

I vår oppsto en debatt over et kunstverk i bystyresalen i Bergen rådhus. Symbolikken i Mathias Blumenthals maleri fra 1762, «Justitia», vekket reaksjoner. En ny tolkning av bildet kom til syne da Black Lives Matter ga bystyremedlemmer nye perspektiver og ny kunnskap om rasistisk historie. En hvit fot som tråkker på en svart kropp ble plutselig sett med nye øyne. Nye erfaringer gir nye blikk på kunst og samfunn. 

Normkritiske perspektiver gir ingen definitive svar på hvorvidt kunst bør bli hengende eller flyttes, eller om hvilken kunst som skal inn og ut av utstillinger eller av pensum. Normkritisk metode bidrar derimot til å inkludere maktperspektiver i slike spørsmål og samtaler.

Hvilke levde erfaringer og hvem sine assosiasjoner får definere og avgjøre? Hvem sine følelser lyttes til og hvem sine følelser må vike? Komplekse saker og spørsmål forblir like fullt vanskelig å løse og besvare, men en bevissthet rundt normer og maktforhold kan bidra til at vi større grad forstår hvordan vi kommer fra ulike ståsteder. Vi bærer med oss ulike erfaringer og tar med oss disse inn i ordskiftet. Der man tidligere har latt majoritetens erfaringer og perspektiver dominere og definere, handler normkritiske spørsmål om å forsøke å se hvordan kunst og samfunn kan forstås fra andre perspektiver.

Normkritikk forsøker ikke å lukke samtalen, men åpne den.