Nationaltheatrets rapport avdekker omfattende barrierer
Nationaltheatrets rapport Å spille hvit, av Maria Utsi og Mathias Danbolt, avdekker omfattende barrierer melaninrike skuespillere møter i norsk scenekunst. Rapporten beskriver et arbeidsmiljø preget av ensomhet, forskjellsbehandling og strukturelle barrierer som hindrer mangfold og begrenser scenekunstens utvikling og rolle i samfunnet.
Rapportens forside.
Manglende representasjon i teateret er ingen nyhet. Da institusjonsteatrene i Bergen skulle hylle Jon Fosses nobelpris i 2023 med forestillingen Fosse ord for ord var det kun plass til én skuespiller med flerkulturell bakgrunn blant de 47 skuespillerne som deltok i forestillingen. En undersøkelse fra 2020 viste at kun 4,7% av roller ved de største teaterinstitusjonene gikk til melaninrike skuespillere. Nationaltheatret kom dårlig ut allerede da, med kun tre roller.
Mangelen på mangfold preger hele teaterfeltet
Mangelen på representasjon i scenekunsten fører til et uforholdsmessig stort press på de få melaninrike skuespillerne ved teaterinstitusjonene. En av skuespillerne i rapporten sier: «Jeg vil ikke være kvoten, minoriteten, pyntegjenstanden. Jeg vil være skuespiller.» Sitatet oppsummerer en opplevelse mange deler: Å bli brukt som symboler på mangfold uten reell inkludering.
Rapporten peker også på hvordan melaninrike skuespillere ofte får uformelle roller som «kunnskapsgarantister» på grunn av sin bakgrunn, uten at dette har noe med deres faglige kompetanse å gjøre. Disse opplevelsene er ikke bare personlige byrder, men symptomer på strukturelle utfordringer som svekker scenekunsten.
Teaterets kraft ligger i dets evne til å speile og utfordre samfunnet. Når en homogen gruppe dominerer scenen klarer ikke teatret å speile samfunnet det skal representere. Publikum som ikke finner seg selv representert, føler at teatret ikke angår dem. Vi vet at personer med innvandrerbakgrunn går sjeldnere på teater og at det jevnt over er synkende besøkstall hos teaterinstitusjonene. Et større mangfold både på og bak scenen vil gjøre at scenekunsten og teaterene når ut til flere og blir mer sosialt og økonomisk bærekraftig.
Løsningene er der, men de krever handling
Rapporten peker på flere konkrete tiltak for reell endring. For det første må ledelsen styrke sin kompetanse om mangfold og forstå hvordan strukturell rasisme og ubevisste fordommer påvirker beslutninger. Rollebesetning må baseres på talent, og ikke på stereotypier. Rutiner må innføres for å motvirke bias og sikre at mangfold blir en grunnleggende del av teatrets struktur og kultur, og ikke et prosjekt man kan krysse av i en sjekkliste.
Når én rapport avdekker så alvorlige utfordringer viser det et tydelig behov for mer tall og data. Det bør derfor være en kulturpolitisk prioritering å kartlegge hvem det er som jobber i kulturlivet og avdekke hvilke strukturelle utfordringer og barrierer som er i bransjen. Tall og data er avgjørende likestillingsverktøy som er helt nødvendig for et målrettet mangfoldsarbeid og målbar endring.
Vi har ikke råd til å overse rapporten til Nationaltheatret. Teateret må være en arena der hele samfunnet speiles og høres. Det krever mer enn symbolske tiltak – det krever handling som gir alle en reell plass både på scenen og i salen. Scenekunsten blir sterkere, skarpere og mer relevant når den rommer flere stemmer.
