På tide å se rundt eget bord
Nettverkskulturen, eller ukulturen om du vil, er utbredt i kunst- og kulturbransjen. Det er på tide at vi tar et oppgjør.
Foto: @janelool
Synstolkning: Portrett av Joakim Aadland, som ser inn i kamera med hendene krysset på brystet.
Det stormet rundt tidligere kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen etter at hun fortalte om egne brudd på habilitetsreglene. Hun hadde foreslått venner og bekjente til ulike verv i kulturlivet. Trettebergstuen hadde ikke meldt seg inhabil i tilfeller hvor hun åpenbart var det. Dette kostet henne stillingen som statsråd. Det påfallende er at hun, som leder for Kultur-Norge, gjorde det svært mange i kulturlivet har gjort i lang tid; nemlig å trekke i tråder for de vi kjenner.
Vi ansetter venner, setter nære bekjente inn i styreverv og booker artister vi har et personlig forhold til. I mange tilfeller burde vi ha meldt oss inhabil. Tenker vi at inhabilitetsreglene ikke gjelder for oss?
Ukultur i kulturbransjen
I en bransje hvor man ofte opererer med prosjektstillinger og korte oppdrag, er det mange som har behov for å rekruttere det trygge. Vi rekrutterer de vi kjenner fordi vi vet hva vi kan forvente av dem. Vi ønsker jo ikke ubehagelige overraskelser. Likevel må vi spørre oss; hvem er det som ikke slipper til? Bidrar vi til å hindre nye stemmer og perspektiver ved å fortsette med denne ukulturen? Bidrar vi til å hindre at kunst- og kulturlivet kan endre seg?
Dessverre bidrar nettverkskultur og intern rekruttering av venner til å holde disse stemmene utenfor kulturlivets høye porter. Veien fra portvokter til døråpner er ikke nødvendigvis lang, men den krever strukturell endring og kontinuerlig utvikling. Den krever at vi blir bevisst på egen ukultur og egne preferanser som bidrar til at vi rekrutterer dem som er relativt lik oss selv. Ved å slippe til nye stemmer vil vi både øke kulturens ytringsfrihet og den kunstneriske utviklingen.
Vi var nok mange som ristet på hodet over Trettebergstuens handlinger. Samtidig er det på tide å innse at vi er mange som har gjort noe lignende i ulike rekrutteringsprosesser. Skal kunsten og kulturen kunne gjenspeile samfunnet og tidsånden, må vi se rundt eget bord. Hvem er det som sitter der? Eller enda viktigere; hvem er det som ikke sitter der?